Lindis Hurum fra Hole er norsk generalsekretær i Leger Uten Grenser. Hun refererte kort fra sin oppvekst på Utstranda. Hun har vært med i Leger Uten Grenser i 17 år, hvorav 15 som feltarbeider.
Hun dro på sitt første feltoppdrag i 2006, og det ble en livsforandrende opplevelse. Hun fortalte at feltarbeid for Leger Uten Grenser var å «jobbe hardt under elendige forhold for en dårlig lønn.» Organisasjonen er til stede i ca. 80 land, og halvparten av dem som jobber i organisasjonen er ikke medisinere. Totalt er det ca. 80.000 ansatte. De mottar ikke offentlige midler da de vil være uavhengige, og det følger gjerne betingelser med offentlige penger.
Teamet som først reiser inn i et område tar en kalkulert risiko, for de slår seg ned sammen med dem som trenger hjelpen, som ofte er i krigsområder og under elendige forhold. Ofte er også landene stengt, noe som gjør at man må forhandle med tungt bevæpnede militser ved veisperringer for å komme dit man vil. Ved å være sammen med dem som skal hjelpes gir det dem en bedre mulighet til å bevare verdigheten, noe som er viktig for alle mennesker. En flyktningleir er ikke verdige forhold, men det er betegnende å se hvorledes de som bor der gjør sitt ytterste for å bevare en viss verdighet. Man skal møte mennesker slik man selv vil bli møtt. Ansatte i Leger Uten Grenser bærer aldri våpen – ikke engang vaktene.
Lindis refererte så fra arbeidet i den Sentral Afrikanske Republikk – en konflikt som overhodet ikke har fått noen dekning i norske media. Det er et fattig land, og det er himmelvid forskjell på ofrene der og for eksempel ofrene i Ukraina. «Alle mennesker er ikke like.» Å jobbe i slike kriseområder er slitsomt og vanskelig – det er håpløse valg som må tas. Den viktigste oppgaven er å redde liv. Imidlertid er det viktig også å gi førstehjelp, sette vaksiner, yte fødselshjelp. Det er også av stor viktighet i hjelpearbeidet at man gir håp i tillegg til hjelp. Hun har arbeidet i flere vestafrikanske land, og lærte der at får man en pandemi er det håpløst uten vaksiner – en blir helt hjelpeløs. For eksempel under Ebola epidemien, hvor pasientene ble «lagret» i store telt for ikke å smitte andre, og døde mennesker lå utenfor porten.
Ofte fant Lindis det vanskelig å komme hjem etter utenlandsoppdrag på grunn av det hun da opplevde som helt forskjellige perspektiv på ting. Vi har ikke «kriser» i Norge. I konflikter er det alltid noen er fulle av hat og ondskap – det er farlig. For eksempel: I Midtøsten nå har Israelerne sitt traume i Holocaust, mens Palestinerne har sitt etter 70 år med okkupasjon. Det blir ikke fred der før begge partene innser dette. I Norge er tillitsforholdet mellom borgerne og politikerne, politiet, det offentlige byråkratiet etc. høyt. Det er flott, og det er mangler i mange land, noe som gir grobunn for uroligheter. Vi må si klart ifra om urimeligheter – slik som det nå foregår i Gaza.
Avslutningsvis: Å jobbe i Leger Uten Grenser er intenst medisinsk, og det blir intenst personlig!
Etter foredraget hadde forsamlingen noen spørsmål og synspunkter, hvoretter Lindis Hurum på vegne av Leger Uten Grenser mottok en sjekk på kr 25.000 fra Kiwanis Club Ringerike, pluss en liten erkjentlighet til henne personlig.
